Jeg sitter på bussen, en stygg gammel rutebuss, med dårligere seter en de som vi har på skolen. Jeg er trøtt og sliten, og i tilegg har bussen kommet 13 minutter for seint. Etter den meget sene kvelden i går, har jeg egentlig mest lyst til å bare sove på bussen. Forsiktig lukker jeg øyene, og kjenner trettheten fylle øyene mine. I det jeg akkurat har klart å oppnå en slags tankeløs tilstand, hører jeg noe som minner om krig. Jeg bråvåkner, og ser tidenes oldis par gå forbi meg, med munnen fulle av ord. Som om jeg ikke blir irritert nok av at de vekket meg, må de selvfølgelig sitte rett bak meg. Resten av turen minner om et mareritt, og jeg lurer på om jeg egentlig sover. Busskuret der jeg skal av, lyser opp som en slags himmelgjenstand. Den røde lille knappen som signaliserer at jeg skal av, trykkes lett inn, og et pling fyller ørene mine. Musikk i mine ører.
Turen hjem virker helt forferdelig, og trettheten lammer meg helt. For en eller annen grunn kan jeg fortsatt høre stemmene i hodet mitt. Jeg begynner å snurre rundt som en gal, i håp om at stemmene skal blåses ut, men i det jeg snur meg ser jeg to tykke kvinner med grått hår. Jeg tenker bare "Faen", og bærer ut på et mareritt av en tur.
Mvh Anders Ulfsnes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar