Personen er 16 år, bor på Byåsen og er gutt. Han har svart hår, og er ganske lav og litt kraftig. I de fleste tilfeller, velger han å ikke bevege seg så mye, og tar heller livet med ro. Han går ofte med skjorte, finere bukser og Lacoste sko. Av og til, pleier han å dra til Sommerseteren, og slå golfballer med glede. Frivillig i solen står han, og putter baller i små hull. På innebandybanen holder han den lille ballen, trygt i bladet på køllen hans, mens han tar piruetter og hopp. Ballen ligger selvfølgelig pent i bladet fremdeles, før han går videre og scorer. På kamper jobber han hardt, og fører laget i seier.Han er en veldig god venn, og jeg har kjent han siden 1. klasse. Han sier veldig mye rart, og oppfører seg også merkelig, men har veldig mye humor, og er glad, enten det er med eller uten sukker. Hver dag når han kommer hjem fra skolen, trykker han på den store knappen, som setter tusenvis av elektroner i bevegelse. Lidenskapen for "gaming" fyller hjertet hans, hver gang han hører et lite pling, i det Playstation 3en hans skrur seg på, og han kan lene seg forsiktig tilbake i sofaen.

Vise fortellinger

a) Mikal er svært innteressert i musikk

Hver dag når Mikal kommer hjem fra skolen, er det først han gjør å fylle rommet og hjernen hans med en nirvana av toner. Den perfekte sammensetningen av forsjellige toner gjør fører Mikal til en tankeløs tilstand, som han kan være i flere timer. En dag uten musikk er en dag uten mening. Heldigvis er ikke dette særlig ofte for Mikal.

c) Pizzaen smakte godt

Da klassen ble enige om å spise pizza på peppes pizza etter skolen, var dette en ekstrem glede for Karl. Å vente på at pizzaen skull bli ferdig, var med andre ord et helvette. Akkurat som å sitte i et rom uten noe som helst i flere timer, og bare vente på det beste man vet av. Når den smilende jenta kommer med pizzaen, og Karl tar et stort tygg av den mektige amerikanse pizzaen, og munnen ble fylt av håp og tro. Pizzastykkene ble en etter en spist opp, og etter en kort tid, var hele gleden borte, og pizzaen var spist opp. Nå kunne bare Karl vente til neste gang.

Forstørre Øyeblikk

Jeg sitter på bussen, en stygg gammel rutebuss, med dårligere seter en de som vi har på skolen. Jeg er trøtt og sliten, og i tilegg har bussen kommet 13 minutter for seint. Etter den meget sene kvelden i går, har jeg egentlig mest lyst til å bare sove på bussen. Forsiktig lukker jeg øyene, og kjenner trettheten fylle øyene mine. I det jeg akkurat har klart å oppnå en slags tankeløs tilstand, hører jeg noe som minner om krig. Jeg bråvåkner, og ser tidenes oldis par gå forbi meg, med munnen fulle av ord. Som om jeg ikke blir irritert nok av at de vekket meg, må de selvfølgelig sitte rett bak meg. Resten av turen minner om et mareritt, og jeg lurer på om jeg egentlig sover. Busskuret der jeg skal av, lyser opp som en slags himmelgjenstand. Den røde lille knappen som signaliserer at jeg skal av, trykkes lett inn, og et pling fyller ørene mine. Musikk i mine ører.
Turen hjem virker helt forferdelig, og trettheten lammer meg helt. For en eller annen grunn kan jeg fortsatt høre stemmene i hodet mitt. Jeg begynner å snurre rundt som en gal, i håp om at stemmene skal blåses ut, men i det jeg snur meg ser jeg to tykke kvinner med grått hår. Jeg tenker bare "Faen", og bærer ut på et mareritt av en tur.

Mvh Anders Ulfsnes